Å gå, sykle og bruke offentlig transport plasserer ofte individer i nærmere fysisk nærhet til andre sammenlignet med å kjøre bil. Denne økte nærheten kan lette hyppigere sosiale interaksjoner, rett og slett fordi folk er mer sannsynlig å komme i kontakt med hverandre.

Offentlig transport skaper spesielt et delt miljø hvor folk opplever de samme forholdene (f.eks. overfylte tog, forsinkelser). Delte erfaringer kan være en katalysator for samtale og interaksjon.

Å gå og sykle kan øke en persons engasjement i sitt lokale samfunn. Disse transportmåtene innebærer vanligvis lavere hastigheter og mer direkte ruter gjennom nabolag, noe som kan øke sjansene for å stoppe for å slå av en prat med naboer eller delta i lokale arrangementer.

Å kjøre, spesielt i trafikk, kan være stressende og kan negativt påvirke humør og åpenhet for sosial interaksjon. I kontrast kan fysisk aktivitet som å gå og sykle forbedre humøret på grunn av frigjøring av endorfiner, noe som potensielt kan gjøre individer mer mottakelige for sosiale interaksjoner.

Det kan være korrelasjoner (men ikke nødvendigvis årsakssammenhenger) mellom å velge visse transportmidler og andre livsstilsvalg eller personlighetstrekk. For eksempel kan individer som verdsetter miljømessig bærekraft foretrekke sykling eller offentlig transport og også være mer samfunnsorienterte, noe som kan få dem til å virke mer vennlige eller åpne.